Utgangspunktet for denne refleksjonen er Per Isdals glimrende og tankevekkende bok; «Smittet av vold – Om sekundær traumatisering, compassion fatigue og utbrenthet i hjelpeyrket». ( Bokforlaget 2017).
Boka handler i hovedsak om vansker og vondter vi som arbeider i hjelpeyrker kan komme ut for. For mitt vedkommende er dette gjenkjennende etter over 30 år i hjelpeyrket. Det som har vært særlig tankevekkende for meg er det budskapet jeg har «utsatt» mine klienter for når det gjelder selvivaretakelse, eller det å ta vare på seg selv.
Det florerer med gode råd og budskap om hvordan og hvor viktig det er at individet tar vare på seg selv og hvordan de bør gjøre det. Sentralt her er ordene, bør og burde. Det blir sagt at den fremste trosretningen i Norge og den vestlige kultur, ikke er protestantismen, katolisismen, eller andre religiøse ismer, men «burdismen». Det vil si alt vi burde gjøre, eller skulle ha gjort. Vi kjenner vel alle til ordtaket; «Det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det». Dette gjelder særlig alle de gode og velmente rådene om å ta vare på seg selv. Når vi og våre klienter allikevel ikke lykkes med å ta godt nok vare på oss selv så ligger det implisitt et budskap i dette. Budskapet sier at når du er sliten, nedfor, redd, trist, stresset, fortvilet og maktesløs, så skyldes det bare deg selv. Ikke, flink nok, eller bra nok. Ikke bare har du det dårlig, men du er dårlig til å ta vare på deg selv også.
Når dette er sagt, så er det ikke noe galt med å gjøre gode ting for å ivareta seg selv. Men som Per Isdal skriver (ibid), så er det grenser for hva vi kan forebygge og forhindre ved egen hjelp. Isdal lanserte begrepet «hverandreivaretakelse». Dette er et begrep som umiddelbart vekker en gjenklang i meg. Mennesket er et sosialt vesen og vi er ment å støtte og vise omsorg for hverandre. Uten disse egenskapene hadde menneskeheten trolig ikke overlevd. Jerome Kagen, en pensjonert barnepsykolog ved Harvard universitetet, sa en gang i en samtale med Dalai Lama at for hver grusomhet som begås i verden, er det hundrevis av gode handlinger og forbindelser. «Å være velvillig, snarere enn ondskapsfull, er antakelig et særtrekk ved vår art» Den avgjørende faktoren er gjensidighet. Det å virkelig bli sett av menneskene rundt oss og føle at vi har plass i en annens hjerte og sinn, og vice versa. For at fysiologien i oss skal kunne roe seg ned, heles og vokse, trenger vi en indre følelse av trygghet. Ingen lege kan skrive ut en resept på vennskap og kjærlighet. ( Bessel van der Kolk 2020). Hverandreivaretakelse er trolig akkurat like viktig som selvivaretakelse. Vi trenger støtten og tryggheten fra andre som har vært i mer eller mindre grad samme situasjon som en selv, som forstår. Som en kollega av meg bruker å si; «øyne som ser, men ikke tyvtitter».
Mennesket er biologisk utstyrt for å finne samhørighet og trygghet i samvær med andre mennesker. Forfatteren av boken; «Hjertet er en ensom jeger» skal en gang ha sagt at; « The most fatal a man can do is try to stand alone».(Aschehaug. Norsk utgave 2017). Slik uttrykkes det av barnepsykiateren Bruce D. Perry og journalisten Maia Szalavitz i boka «Born For Love»; «To reproduce and to keep our vulnerable infants alive, we need one another. The resulting ability to read other people’s intentions and to care about their plight – to empathize – helped us to become the most successful species on earth, the only one with the capacity to control its own environment. Human kind would not endured and cannot continue without the capacity to form rewarding, nurturing, and enduring relationships. We survive because we can love. And we love because we can empathize- that is, to stand in another’s shoes and care about what it feels like to stand there”.(William Morrow 2010).
Når jeg i dag reflekterer over hvor ofte jeg har sagt til pårørende (og pasientene også) at nå må dere ta vare på dere selv, passe på å få nok hvile, spise sunt, ta dere fri, ta pauser med mer, så er det med enn viss bismak i munnen. Alt dette er jo sagt i den aller beste mening og med de aller beste intensjoner, men som vi vet, så er ikke et budskap det som blir sagt, men det som blir hørt. Pårørende vet selvsagt at det er viktig å ta vare på seg selv. Veien til helvete er jo som kjent brolagt med gode intensjoner. Kanskje hadde det vært mer hjelpsomt om jeg hadde snakket litt mindre om selvivaretakelse og mer om selvmedfølelse, et begrep som jeg skal komme tilbake til litt senere. Som sagt tidligere, det ikke noe galt i selvivaretakelse og (nesten) mot bedre viten vil jeg si noe kort om selvivaretakelse. I arbeidet med pårørende bruker vi en metafor fra sikkerhetsrutinene før «take off» på fly, du må ta på seg sin egen surstoffmaske før du hjelper en annen. Med andre ord skal du være i stand til å hjelpe en annen må du først sørge for at du er i stand til å ta vare på deg selv. En annen metafor er «HALT» som står for Hungry, Angry, Lonely og Tired, som jeg i sin tid på Trasoppklinikken oversatte med TESS, Trett, Ensom, Sulten og Sint. Eller ganske enkelt ta vare på egen fysiske og psykiske helse. Manglende oppmerksomhet i forhold til flere av disse faktorene kan regnes som varselsignaler til tilbakefall. Dette gjelder både pasientene selv så vel som de pårørende. Likevel er det ofte vanskelig å motivere mennesker til å gjøre nettopp dette, å ta vare på eget velvære. Årsakene til dette er trolig mange og sammensatte.
Hva kommer det av, spør Isdal, at vi er så mye dårligere på å ivareta oss selv enn på å ivareta andre?
Kan det skyldes at vi aldri har lært om selvivaretagelse? Eller at vi kan ha hatt en barndomsrolle som den som skulle ta omsorg for andre. Det kan også handle om kjønn og forventninger, tid og krefter, økonomi med mer. Det kan skyldes gamle eller nye traumer.
Fra psykiatrien vet vi at i forhold til depresjon så kan mosjon/trening være en effektiv metode for å lette på depresjonen, samtidig er det depresjonen i seg selv som gjør at en nettopp ikke makter å begynne med trening/mosjon. Mye kan tyde på at det også er de samme mekanismene som gjør seg gjeldene i forhold til selvivaretakelse.
Selvivaretakelse må trenes inn, sier Per Isdal. Akkurat som Kongens garde trener inn de imponerende drilløvelsene igjen og igjen til de blir til automatiserte handlinger. Mye mer kunne vært sagt om viktigheten av selvivaretakelse, men jeg vil nå over på temaet selv-medfølelse.
Da min kone ble kreftsyk i 2016 og til slutt døde i august 2020, møtte jeg en sorg som var hinsides av hva jeg kunne ha forestilt meg. Jeg trodde at jeg hadde sørget før dødsfallet gjennom det som gjerne blir benevnt som ventesorg. Ventesorg er i utgangspunktet et begrep som blir brukt i forbindelse med den den sorgen som foreldre ofte opplever ved å ha et barn med en sykdom der utgangen på et sykdomsforløp er gitt. Jeg tenker at det er et begrep som er relevant for andre også. Vi visste jo allerede tidlig i sykdomsforløpet at det bare var et spørsmål om tid. Jeg var overhodet ikke forberedt. Når min kone til slutt gikk bort, var det i perioder som å bli sugd inn i et sort hull av sorg. Når jeg ble møtt av en mengde gode råd om å ta vare på meg selv, gitt i aller beste mening, hadde jeg med Per Isdals ord i mente, mest lyst å skrike « F…ck selvivaretakelse». Eller til helvete med selvivaretakelse. Selvivaretakelse kan ikke kurere kreft og heller ikke sorgen, smerten og savnet etter en livspartner gjennom 32 år. En som jeg hadde planlagt å bli gammel sammen med. Det er ikke dette vi trenger i situasjoner som denne. Eller når angsten, fortvilelsen og håpløsheten tar overhånd og vi føler oss små, hjelpeløse og svake. Når dette er sagt, var jeg og er jeg så privilegert at jeg har både familie, venner og gode kollegaer som møtte meg med empati, varme og omsorg. Det er likevel verdt å merke seg det psykolog Atle Dyregrov har uttalt om hva man bør og ikke bør si til mennesker i sorg (og kriser, min tilføyelse)
«Fraser uten støtteverdi:
Legg det bak deg og gå videre i livet
Du har jo de andre barna
Du kan jo få flere barn
Jeg vet hvordan du har det
Tenk om hun hadde overlevd med de store skadene
Tenk på alt han blir forskånet fra videre
Det kunne ha vært verre
Livet må jo gå videre
Alt har en mening. Det er Guds vilje
Nå går det vel bedre
Tiden leger alle sår
Nå må du ikke grave deg ned i sorgen»
Videre sier Dyregrov at kanskje kan du heller si;
«Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan dette er for deg
Det er ikke mye jeg kan gjøre, men jeg kan lytte til deg og vil være der for deg om du ønsker det
Jeg vet at det å miste noen er det verste som kan hende oss og at sorgen er langvarig, men husk at du har meg og mange andre som vil støtte deg» ( Dyregrov, Atle i NRK livsstil 2011. www.nrk.no)
Det vi trenger i slike situasjoner er medfølelse. Jeg liker definisjonen til Per Einar Binder;
« Medfølelse kan defineres som å møte lidelse oppmerksomt og med vennlighet og med et ønske om, vilje og innsats for å lette denne lidelsen» ( Binder i Isdal 2017). Et eksempel som jeg ikke er helt sikker på hvor jeg har i fra er dette: «Hva ville jeg gjøre om en god venn ringte meg og helt knust sa, «du vet jo at jeg hater sykehus og hadde denne skrekkelig opplevelsen der når jeg var mindre og nå må jeg ha en viktig operasjon i morgen. Jeg klarer det ikke!» Ville du da ha kjeftet på denne vennen og sagt at han må ta seg sammen og at det kommer helt sikkert til å gå bra, så skjerp deg. Dette er ikke noe å være redd for! Nei trolig ville du ha gitt denne vennen medfølelse og støtte og kanskje hadde du sagt noe sånn som at «det er ikke rart at du føler det sånn med denne opplevelsen du hadde sist du var på sykehus». Du ville bekreftet angsten, trøstet og gitt omsorg og kanskje hadde du også tilbudt deg å bli med vennen din på sykehuset.
Spørsmålet er hvorfor er det så vanskelig å gi seg selv denne medfølelsen som vi så fritt ville gi til en god venn? Er det fordi vi er redde for å bli oppfattet som selvmedlidende og at vi synes synd på oss selv. Det må vi for guds skyld ikke gjøre!
Selvmedfølelse handler ikke om selvmedlidenhet. Selvmedlidenhet gir oss tunnelsyn skriver Per Isdal. Det er tanken om at jeg er den eneste som har det sånn, eller at det er noen annens skyld at jeg har det slik. Selvmedlidenhet forsterker smerten istedenfor å lindre den.
Selmedfølelse handler om tre ting sier Dr. Kristin Neff (2011):
Å akseptere og bekrefte min egen smerte. At vondt er vondt.
At jeg har denne smerten felles med mange andre som er i samme eller liknende situasjon.
Et ønske om å gjøre noe med det.
«Sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste». Dette sitatet som ofte tillegges Hippokrates
(460 – 377 f.Kr), selv om de lærde strides om dette ( Tidsskriftet Den norske legeforening, 2003, 123:3577-8). Trøst i den forstand å vise empati og medfølelse med det våre klienter står i. Og kanskje viktigst av alt lære vår klienter og gi seg selv medfølelse.
Hvordan så begynne å fokusere mer på selvmedfølelse og mindre på selvivaretakelse?
Vel, et sted å starte med oss selv. Begynne å gi oss selv medfølelse når livet butter, når arbeidet sliter oss ut, når vi føler at vi begynner å se oss rundt i samtalerommet og lure på om det ikke er en familieterapeut her? Med andre ord når tvilen på oss selv og følelsen av maktesløshet kommer. Noe som mange av oss terapeuter ofte legger vekt på i familie når det gjelder følelser er å snakke i «Jeg form». Ikke si du, vi, man når jeg snakker om egne følelser. Det er riktig, tenker jeg, men ikke når det gjelder å begynne å gi seg selv medfølelse. Da er det riktig å snakke til seg selv i 2.person entall. For meg og min egen sorg, er dette en tilnærming som har fungert bra. Det har også fungert for mange av de menneskene jeg har møtt i mitt arbeid. Slik jeg gjorde det og fortsatt kan gjøre det når det trengs, er som følgende:
Legger en hånd på hjertet samtidig som jeg sier til meg selv: «Ja, Svein nå har du det vondt». Eller, nå er det vondt å være deg. Ikke rart at du har det vondt, du har jo mistet din kjære, din elskede».
De fleste som er i, eller har vært i samme situasjon som deg vil kjenne det slik.
Men husk at jeg er der for deg og vi vil komme oss igjennom dette.
Her bekreftes smerten uten at vi henfaller til å synes synd på seg selv. Det kobler oss på menneskeheten gjennom det fellesmenneskelige i å ha det vondt. Og et ønske om å lindre smerten.
Det er med selvmedfølelse som med selvivaretakelse den må øves inn. Denne evnen kommer ikke av seg selv. I boka Mindfulness og medfølelse skriver forfatterne følgende
«Evnen til å være tilstede i nåtid og gi seg selv støtte og medfølelse kan øves opp»
( Salvesen og Wästlund 2017 s. 12). På sidene 76 og 77 og videre utover i boka finnes flere gode forslag om hvordan selvmedfølelse eller indre medfølelse kan trenes inn. (ibid).
Konklusjon
Det kunne vært sagt mye mer om selvivaretakelse. Jeg vil utfordre eventuelle lesere til å søke videre i litteraturen. Her er det mye spennende og tankevekkende å finne. Om jeg skulle våge meg på en konklusjon så ville det være at det ikke er noe galt eller feil ved å påpeke viktigheten av selvivaretakelse. Men, kanskje burde vi som «hjelpere» bli litt mindre opptatt av å formidle viktigheten av selvivaretakelse og litt mer opptatt av å hjelpe våre klienter til selvmedfølelse. Det ville være bra både for våre klienter så vel som for oss selv. Livet er krevende nok som det er og det meste læres ikke på Friundervisningen. Og så avslutter jeg med et sitat som ofte blir tillagt Ole Brum, men som han visstnok aldri egentlig har sagt, likevel passer det fint her: «Ja takk, begge deler». Kanskje skal det ikke alltid så mye til?.
Dette innlegget er et forkortet innlegg som først ble publisert i septemberutgaven 2022 i Metaforum som er NFFT (Norsk forening for familieterapi) sitt elektroniske medlemsblad.
