STILLE - Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke.

I forrige uke leste jeg en artikkel av Ryan Howes i Psychotherapy Networker, hvor han tar for seg Susan Cains bok, Quiet – The Power of introverts in a World That Can’t Stop Talking, som kom ut i 2014. I dag var jeg innom Tanum og fant samme bok oversatt til norsk.
Dette er en interessant og tankevekkende bok, som mange av oss har godt av å lese og reflektere over. ( en viktig innrømmelse for en som meg som i stor grad lever av å snakke)

Susan Cain tar for seg den kulturelle skjevheten som foreligger i vår del av verden. Denne skjevheten favoriserer i stor grad den ekstroverte eller utadvendte. Helt i fra barnehagen av blir vi opplært og oppmuntret til å snakke, til å hevde oss selv, til selvrealisering, til å delta i debatter, diskusjoner på arbeidsplassen osv. Alt dette er vel og bra, det som er galt med det er at en introvert, eller innadvendt type gjerne lett blir klassifisert og betraktet som mindre verdt og mindre ønskelig. Takket være nerdene i Silicon Valley, skriver Susan Cain, er dette i ferd med å endre seg. Her finner vi en mengde innadvendte mennesker som har hatt stor suksess. Videre skriver hun at forskning har vist at innadvendte sjefer ofte lykkes bedre og oppnår bedre resultat og større tilfredshet blant de ansatte. En av grunnene er at introverte ofte er bedre lyttere, gir mer tid for refleksjon og dermed ofte oppnår bedre resultater enn de som bare rusher framover. Utadvendte ledere, derimot har en tendens til å være mer dominerende og sette sine egne meninger først og slik går glipp av mange gode ideer og løsninger.

Som mange amerikanere ofte gjør, har også Susan Cain tatt konsekvensene av sin forskning. Hun har blant annet startet organisasjonen, The Quiet Revolution og The Quiet Schools Network, hvor det satses på å lære lærere opp i hvordan styrke de innadvendtes talentet i klasserommene. Likeledes er det startet et; Quiet Leadership Institute, som samarbeider med andre firma som LinkedIn, NASA, GE og mange andre. Noe å merke seg både for skolefolk og næringslivsledere.

God lesning.

Svein R. Furnes

SØSKEN AV RUSAVHENGIGE (OG/ELLER PSYKISK SYKE) LIDER OGSÅ.

Søskenrelasjonen er langt viktigere enn det vi gjerne tenker. Den skal vare livet ut og den overlever mye; skilsmisser, foreldres død og mange andre viktige begivenheter i livet. En søskenrelasjon kommer i mange former; nærhet, avstand, kjærlighet, fiendskap, men den er sjelden likegyldig.

Som styreleder i Ja, det nytter!(en frivillig organisasjon på rusfeltet) så vel som i egen praksis, tar vi denne problemstillingen på alvor, gjennom å arrangere kurs/grupper for voksne barn av rusavhengige og søsken til rusavhengige. Les mer om dette på www.jdn.no

Jeg har i over 10 år jobbet i familieteamet på Fossumkollektivet, som er et behandlingsted for unge rusmiddelavhengige fra 16 år og oppover. Fossumkollektivet har drevet familiearbeid i over 30 år og arrangerer familiehelger, foreldrehelger og pårørendeuker, for å nevne noe. Til pårørendeuker og familiehelger blir også søsken til den som er i behandling invitert. På familiehelgene er det egne søskengrupper.

På spørsmål til foreldrene om hvordan søsken har det kan de eksempelvis svare; «Nei, der er det ingen problem. De greier seg så bra og gjør det godt på skolen og er flinke i heimen» osv. Og mange søsken klarer å distansere seg. Men slett ikke alle.

Når vi i søskengruppene spør hvordan det er for dem å ha en bror eller søster som ruser seg får vi ofte helt andre svar.

Søsken forteller ofte om doble lojalitetskonflikter. Å bli dratt mellom lojalitet både til foreldrene og til den som ruser seg. De forteller om frykt for at bror eller søster skal dø av overdose, eller bli mishandlet i det beinharde rusmiljøet. De forteller om vold og/eller trusler fra bror/søster som ruser seg, dersom de forteller noe til foreldrene. De forteller om sorg og savn etter storesøster/storebror.

De forteller om ikke å bli sett i heimen, fordi alt av foreldrenes energi går med til den som ruser seg. De forteller om brutte løfter, om ferieturer som har gått skeis fordi den rusavhengige har måttet bli prioritert, om høytider, fødselsdager som blir ødelagt av rus.

De forteller om å måtte trøste og støtte foreldre i deres fortvilelse, om sinne og skam. Derfor er det søskengrupper på Fossumkollektivet. I søskengruppene kan de møte andre søsken som har det omtrent som dem selv. Der kan de sette ord på egne opplevelser eller få ord til egne opplevelser gjennom å høre andre søsken sine opplevelser.

I Ja, det nytter! har vi grupper/kurs for unge og voksne barn av rusavhengige og der er også søsken velkommen. 

Vi starter ny gruppe i Oslo i september. Er du interessert i å delta send oss en mail til post@jdn.no. Våre kurser er gratis.

Svein Furnes
PS Du er selvsagt også velkommen til å ta kontakt med meg på vanlig måte for timeavtale.